0:00

17. NÅ ER HELE LIVET MITT AVHENGIG AV DITT

View Map

Det hadde skjedd en ulykke, og veien var stengt. Den tankbilen med drikkevann som nettopp hadde passert, hadde kommet over i venstre kjørebane på veien nedover og hadde kjørt inn i en fellesdrosje. Sjåføren til tankbilen, som hadde mistet bremsene, stod litt avsides og røkte med skjelvende hender. Fronten på fellesdrosjen, som var en Plymouth av 1940-modell med lang forpart, og som gikk i rute mellom Teșvikiye og Taksim, var blitt tilintetgjort av den tunge tankbilen. Det var bare taksameteret som var uskadd.Mellom de nysgjerrige tilskuerne, som stadig ble flere, kunne jeg skimte en blodig kvinnekropp som satt fast i forsetet blant glassbiter og flatklemte bildeler, og jeg forstod at dette var den mørke damen jeg hadde sett fot en liten stund siden på vei ut av Boutique Champs-Elysees. Det var fullt av glasskår over alt. Jeg grep Füsun i armen. «La oss gå,» sa jeg. Men hun hørte ikke på meg. Hun så taust på den knuste kvinnekroppen som satt fast i bilen, inntil hun hadde fått nok.

Da det jeg har kalt det lykkeligste øyeblikket i livet mitt,tok slutt og avskjedens time var kommet, og den ene øredobben lå gjemt i foldene i lakenet imellom oss, plantet Füsun øynene sine i mine.
«Nå er hele livet mitt avhengig av ditt.» sa hun med lav stemme.
Dette både likte jeg, og det skremte meg.

arrow_back Previous arrow_forward Next