ORHAN PAMUK ØNSKER VELKOMMEN TIL THE ART OF FICTION (VIDEO)

View Map

Orhan Pamuk:

Minner flyter i våre sinn slik gjenstander svever i verdensrommet uten gravitasjon. Noen ganger glir disse gjenstandene mot hverandre, og plutselig, ubevisst, blir vi minnet om et glemt øyeblikk, en tapt gammel klokke, et gammelt minne. En velkjent sigarettsneip, et skjell, en saltbøsse, et postkort, kan minne oss om episoder fra vår fortid, men hver av disse objektene kan også svare til et enkelt øyeblikk. Denne eau de cologne-flasken stod på salongbordet da min arm sneiet hennes, brennhet etter kontakt. Jeg fant dette dørhåndtaket i det tomme huset min elsker og hennes familie forlot. Dennegamle klokke peker mot de minnene som fløt gjennom mitt sinn og den uro jeg kjente i min sjel mens jeg ventet på henne den dagen. Så snart vi innser at hvert objekt i våre liv svarer til et øyeblikk vi kan gjenkalle, vil vi forstå en enkel sannhet: hvis linjen som forbinder øyeblikk skaper «tid», skaperlinjen som forbinder objekter historier – eller historie, slik den fortelles i museer.

Jeg så først for meg denne fortellingen, denne kjærlighetsaffæren, som en serie objekter avbildet og beskrevet i en museumskatalog, men jeg endte med å skrive den som en tradisjonell roman som ble publisert i Istanbul i 2008. En ung mann fra en velstående og vestliggjort familie fra Istanbul forelsker seg i en fattig, fjern slektning som het Füsun. Men når hans kjærlighet ikke ble gjengjeldt, finner han trøst i å samle gjenstander: Alt hans elskede noen gang har berørt. Til slutt, som vi leser i romanen,stiller han ut alle disse dagligdagse gjenstandene i et museum: postkort,fotografier, fyrstikker, saltbøsser, nøkler, kjoler og leker; minner både fra hans mislykkede kjærlighetsaffære og fra 1970- og 1980-tallets Istanbul, hvis gater han vandret med sin kjære.

Jeg brukte mange år på å samle gjenstander som mine karakterer brukte og berørte i romanen – jeg samlet bildene, landskapene, fotografiene,filmene de så, og stilte alt dette ut i Uskyldighetens museum som jeg åpnet i Istanbul i 2012. Det er 83 kapitler i romanen og objektene og bildene beskrevet i disse kapitlene er utstilt i 83 vitriner og kabinetter i museet. Denneutstillingen viser 29 av kabinettene fra museet i Istanbul. Uskyldighetens museum er ikke en illustrasjon på romanen med samme navn, men romanen er heller ikke en beskrivelse av museet. Ideen om romanen og museet ble unnfanget samtidig,tidlig på 90-tallet. I 1998 kjøpte jeg den første gjenstand i samlingen min, en bygning i Istanbul. Så skrev jeg romanen hvor jeg så for meg den oppdiktede familien Keskin som bodde i huset og som, i likhet med de andre personene i romanen, brukte mange av de dagligdagse tingene som finnes i museet. Samtidig trålet jeg Istanbuls gater, bruktbutikker og hjemmene til venner og familie, på jakt etter gamle gjenstander som mine romanpersoner kunne bruke. Først fant jeg en kinobillett, et kvede jern eller et gammelt taksameter. Så tenkte jeg på et sted det kunne plasseres i romanen. Jo flere ting jeg samlet, desto mer skrev jeg. For noen av kapitlene, planla jeg helt fra starten av hvordan gjenstandene skulle plasseres i museet.

Ved å være fullstendig åpen og ærlig mot meg om alle detaljene i denne bedrøvelige kjærlighetsaffæren, bidro romanens hovedperson Kemal sterkt til at romanen og museet i det hele tatt ble til. Han skjenket også de gjenstandene han gjennom årene hadde samlet med så stor kjærlighet. Jeg vil gjerne takk ham her. Hver eneste av de gjenstandene Kemal samlet og som er stilt ut her, representerer et øyeblikk i hans historie og det minner oss om dette øyeblikket. Det er derfor, ifølge Kemal, museer er steder hvor Tid forvandles til Rom.

For min del mener jeg at gode museer og romaner er i slekt.Museer og romaner bevarer erfaringer og minner – våre egne og andres – ved å ramme dem inn på nye måter og forme dem på nytt. Museenes og romanenes fremtid  finnes innenfor våre hjem og i vårt daglige liv. I hver roman og museum, om det nå gjelder en kjærlighetshistorie eller ikke, er det mest delikate og underholdende temaet spørsmålet om hva som er virkelig og hva som er fiksjon.

 

Orhan Pamuk, 2017

 



arrow_forward Next